Våte historier - wetstories.ueuo.com

Mail meg:

Kristine og Malin - del 31 - "Du skal hedre din far og din mor"

Ola kommer inn etter å ha kastet hundeposen i søppelkassa. Han hører fresinga fra kjøkkenet, Kristine er i gang med å lage middagen. Det var koselig, syntes Ola, at hun tok litt initiativ. Han selv var ikke verdens beste kokk. Så da fikk det heller være at Kristine fikk bestemme hva de skulle ha, noe som ofte resulterte i pannekaker flere ganger i uka. Han gikk mot kjøkkenet og så på datteren sin mens hun sto ved komfyren. Stekepanna freste kraftig mens hun stekte bacon som de skulle ha til pannekakene. Hun så ikke at han sto og så på henne, og hørte han ikke på grunn av stekinga. Ola sto lenge og kikket på henne, datteren som han var så glad i. Og nå som han så på henne, så han at hun sto og tenkte på noe, hun smilte, og gledet seg tydelig over ett eller annet hun tenkte på. Det var godt å se henne slik, opptatt med det hun holdt på med, og smilende i sine egne tanker. «Hva er det du tenker på?» Spurte han. Kristine skvatt så hun holdt på å miste stekespaden. Hun hadde ikke merket pappa i dørkarmen. «Eh, nei, ingenting.» Sa hun, og møblerte raskt om ansiktet til et mer dagligdags uttrykk. «Nå, jeg vet ikke det,» sa Ola, «du smilte så pent. Skulle nesten tro du var forelsket!» Kristine kjente at hun rødmet med det samme. Pappa kom nærmere. Hun hadde selvsagt stått og tenkt på Thea, sett for seg henne i dansen på skolen tidligere i dag. Sett for seg at hun selv var den heldige som fikk danse med Thea. «Er det noen i klassen din kanskje?» Spurte Ola. Kristine følte seg nesten skremt av det, hun skyndte seg og nikke, mens hun kjente at hun begynte å svette litt. «Hva heter han?» Spurte pappa, som nå var helt nær henne. Kristine slapp stekespaden og løp ut av kjøkkenet. Ola ble stående og bare se etter henne den veien hun var forsvunnet. Han trakk på skuldrene og overtok stekingen.

Malin danset lystig over plenen mot Kristines hus. Det var en vakker dag, solen hadde kommet på himmelen, man skulle nesten tro det var vår, tenkte hun mens hun gikk inn uten å ringe på. Ola smilte som vanlig til henne da hun kom inn, og han pekte opp trappen mot rommet til Kristine. Malin småløp opp trappen. Hun åpnet døren og fant Kristine gråtende på sin egen seng. Hun så på henne, litt overrasket over å finne henne slik. Kristine så tilbake på henne. Hun reiste seg opp fra sengen og kom mot henne og tok imot en trøstende klem. «Hva er det for noe?» Spurte Malin. Hun kunne ikke huske sist hun hadde sett venninnen på denne måten. Hun hadde fortsatt ikke sluttet å gråte, og nå sank de ned i sakkosekken mens hun fortsatt tørket tårer. «Det er pappa!» Snufset hun. Malin undret seg over dette og så spørrende på Kristine. «Han tror jeg er forelska i en gutt!» Sa hun, og brast i nye tårer. Malin tok henne inntil seg og holdt rundt henne mens hun gråt. Slik satt de lenge. Det tok litt tid for Kristine, full av forvirrende følelser. Hun så opp på Malin. Malin så at øynene hennes var røde og fuktige av tårer. De så hverandre inn i øynene. «Jeg savner mamma.» Sa Kristine, og bøyde seg på nytt mot venninnen mens gråten kom på ny. Nå følte Malin seg trist hun også. Og hun kjente litt overraskende at det kom en tåre på hennes eget kinn. Hun holdt Kristine tett inntil seg. Hun tenkte på seg selv, og på Kristine. Begge hadde mistet mammaen sin, tidlig. Ingen av dem hadde vel egentlig vært gamle nok til at de kunne si at de kjente moren sin, og kanskje derfor var det ekstra sårt. Malin skjønte Kristine. Kanskje ville dette vært lettere for henne om hun hadde en mor som hun kunne snakke med, kanskje hun ville forstå det bedre? Hun skjønte i alle fall at det var slik Kristine følte det. Malin kjente hvor sterkt hun følte med venninnen. Dette kunne vært henne selv. Det kunne vært hun som hadde fått denne spesielle anelsen i livet, noe som var litt utenom det vanlige, noe som var vanskelig å snakke om. Noe som hun kanskje kunne snakket med mamma om?

Malin lukket øynene og så for seg moren sin. Hun så henne stå der, med det lyse, bølgende håret og det vennlige smilet. Hun var ikke sikker på hvor mye av dette hun faktisk husket, og hvor mye hun bare hadde diktet opp gjennom alle disse årene. Malin hadde ikke fylt to år engang før det skjedde. Det eneste hun husket fra den gangen, kanskje de tidligste minnene hun hadde fra sitt eget liv, var at hun hadde bodd hos morfar og mormor. Så, da hun kom hjem igjen var plutselig ikke mamma der, og hun kom ikke tilbake. Kristine så opp på henne igjen, nå hadde noen av tårene begynt å renne nedover kinnene hennes. Malin møtte blikket hennes, sånn satt de en stund. «Hvordan så hun ut?» Spurte Kristine. Selv var hun ikke sikkert. Hun hadde vel også bilder i hodet av hvordan hun var, men alt var så utydelig og vagt. Malin begynte å si noe. Forsiktig fortalte hun hva hun husket om Kristines mor. Det var lettere, hun husket damen som pleide å leke med henne ute på plenen. Hun husket henne bære rundt på den lille babyen som var Kristine. Det føltes litt urettferdig egentlig, at hun husket Kristines mor bedre enn sin egen. Men plutselig en dag så var hun også borte. Malin husket ikke engang hvordan det hadde skjedd, bare at pappa hadde holdt henne igjen mens de sto og så på at noen bar en hvit kiste ut av huset deres. Så hadde pappa tatt henne med inn igjen. Kristine så opp på Malin mens hun fortalte om mamma. Det føltes så godt, syntes hun, å høre venninnens silkemyke stemme snakke om henne. Bare hun hadde vært her nå, tenkte Kristine. Da hadde alt ordnet seg, hun ville forstått. Kanskje uten at hun hadde behøvd å si det til og med, hun ville bare skjønt det helt av seg selv, og så kunne de snakke om det. Hun ante ikke om det var sant. Det fikk hun aldri svar på. Men det føltes slik, og ingen kunne ta det fra henne. Bortsett fra det faktum at hun ikke var her mere.

«Jeg må tisse.» Sa Kristine. Det var litt dumt syntes hun. Det føltes som et unødvendig avbrudd på den gode stunden hun og Malin hadde sammen. Det var så godt å ha Malin her. De gikk ned trappen, Kristine håpet at pappa ikke sto i gangen eller noe. Av en eller annen merkelig grunn hadde hun ikke lyst til å se pappa akkurat nå. Kanskje var hun skuffet over ham, for at han ikke forsto henne. For at han ikke bare hadde skjønt det helt fra begynnelsen av, helt av seg selv. Men de traff ikke Ola i gangen, de så ham ikke i det hele tatt faktisk, og de smatt inn på badet begge to. kristine satte seg for å tisse. Malin så seg i speilet og prøvde å tørke bort litt rennende sminke fra kinnene. Malin måtte også tisse. Nå var ikke kristine redd for å se på henne heller, Malin hadde jo sagt det var greit. «Jeg lurer på om Thea har sånn,» sa hun plutselig. Malin så på henne. «Hva da?» Spurte Malin. «Nei, ikke noe,» sa Kristine og så litt sjenert ned. «Hva?» Spurte Malin, nysgjerrig. «Sånn helt glatt mus, sånn som du,» sa Kristine, og turte ikke helt og møte blikket til Malin. Malin begynte å fnise litt, og så brøt de ut i latter begge to. Det var så godt å le! Malin var en engel, sammen med henne kunne hun snakke om alt. Kanskje Malin var litt sånn som mamma ville vært? Tenkte Kristine. Sånn som skjønner alt, uten at man egentlig trenger å si så mye. Hun sto og ventet mens venninnen vasket hendene, og plutselig fikk hun et innfall.

Malin tørket av seg på håndkledet og snudde seg. Plutselig sto Kristine unaturlig nær henne. «Malin, snille, får jeg kysse deg?» Malin ble først veldig overrasket, og rygget litt unna. «Hvorfor det?» Spurte hun, og rynket brynene. Men når hun fikk tenkt seg om, visste hun jo svaret. Kristine måtte jo være desperat etter svar på spørsmålet sitt; hvordan ville det føles å kysse ei jente? Malin åpnet øynene og så på Kristine, hun så litt nedfor ut. «Kristine, vennen,» sa Malin og tok armen hennes. «Hvis det hjelper deg så er det klart du kan få kysse meg, men det er vel ikke det du vil egentlig, er det?» Kristine så på henne, som om hun akkurat hadde tatt fra henne det beste godteriet hun visste, og så så hun ned. «Hør her, Kristine,» sa Malin og la en hånd på skulderen hennes. «Jeg tror du må kysse ei jente, ikke meg, en annen, ei jente som også har lyst til å kysse deg, slik at dere begge legger noen følelser i det. Det blir nok ikke det samme uten det.» Hun tenkte over det hun sa en gang til. Jo det var nok riktig. Hun hadde jo også guttevenner, så gode venner at hun sikkert hadde fått kysse en av dem, hadde hun ønsket det. Men det ville aldri bli det samme som å kysse Tobias, å kysse en som la følelser i det kysset han ga tilbake. «Uff, jeg er så forvirret!» Sa Kristine og bøyde seg mot Malin. «Unnskyld.» Malin bare strøk over håret hennes et par ganger før de plutselig hørte at Ola ropte at maten var klar.

Malin merket at det var en spenning rundt matbordet som ellers var uvanlig her i huset. Kristine sa ikke noe til pappaen sin, og de korte blikkene han sendte henne ble blankt avvist. Malin rullet sammen en pannekake, hun var ikke sulten, men noe måtte hun jo gjøre i denne kvelende stillheten. Hun var sjeleglad da Kristine endelig takket for maten og gikk fra bordet. Hun fulgte Kristine mot rommet hennes, og så opp på henne mens de gikk opp trappen. Kristine hadde i grunnen ganske pen rumpe, tenkte hun. Hun fniste litt inni seg av sin egen tanke. Hvis det var sånn at Thea var interessert i jenter så ville hun vel sette pris på det, tenkte hun, og måtte nesten ta seg sammen for ikke å smile bredt da de kom inn på rommet. Kristine var gravalvorlig. Hun gikk rundt i ring midt på gulvet. Malin satte seg på sengekanten og så ikke noe, bare så på henne. Plutselig slo Kristine ut med armene. «Ah! Jeg orker ikke mer!» Brølte hun. Hendene datt slapt ned langs siden og hun dumpet til slutt ned på senga sammen med Malin. «Hva skal jeg gjøre?!» Hun så på Malin. «Ok,» sa Malin. «Først og fremst må du snakke med faren din,» sa Malin bestemt, som om den saken alt var avgjort. Kristine så litt oppgitt ut med det samme hun sa det. «Hvorfor har det plutselig blitt sånn at du ikke kan snakke med ham?!» Malin så på Kristine, som fikk et mer fortvilet uttrykk. Malin sa ikke mer, bare ventet. Kristine pustet ut, «jeg vet ikke,» sa hun. «Det er bare det at…» Men Kristine klarte ikke å fortsette. «At han ikke skjønner deg.» Sa Malin, og gjorde setningen ferdig for henne.

Kristine nikket. «Men, Kristine, hvordan kan du forvente det av ham?» Kristine så spørrende opp på henne. «Han bare spurte om du var forelska, var det ikke sånn?» «Jo,» sa Kristine litt mutt. Hun hadde ikke egentlig tenkt igjennom så nøye hva som ble sagt, bare at hun var sint på faren sin. «Men så spurte han hva han heter, HAN!» Sa Kristine, og husket hva det var som hadde fått henne til å reagere. Malin lot Kristine få litt tid, helt til hun så på henne igjen, så sa hun: «Ja, men hva annet kan du forvente?» Det ble en liten pause mens Kristine begynte å tenke. «Har du noen gang vist noe tegn til at det ikke er en gutt du er forelska i?» Kristine tenkte litt til, så trakk hun på skuldrene. «Faren din har ingen anelse om at du er forelska i ei jente, Kristine, og hvis du venter at han skal forstå deg så må du forklare ham det!» Kristine satt og lente haka på knokene, og tenkte. «Jo,» sa hun stille, «kanskje.» Hun så på Malin. «Men det er ikke så lett, hva tror du han vil si?» Kristine hadde jo nettopp vært redd for dette, at pappa skulle få vite hemmeligheten hennes, at hun ikke var som alle andre jenter. «Kristine, hør her,» sa Malin og fikk øyekontakt. «Faren din er glad i deg. Han sitter sikkert der nede akkurat nå og lurer på hva han har gjort galt.» Kristine så ut i rommet, kanskje Malin hadde rett. «Men, det er ikke sånn som hos deg, Malin. Jeg kan liksom ikke snakke med pappa sånn som du kan med faren din.» Malin lot dette synke litt inn. Når hun tenkte seg om, så kunne det faktisk være noe i det. Selv om hun alltid hadde tenkt på Ola som en god og forståelsesfull far, så var det ikke gitt at kommunikasjonen var den samme hos dem. Plutselig følte hun seg veldig heldig selv, som kunne snakke med pappa om alt. Kristine tenkte over saken, kanskje måtte hun snakke med pappa om det, men ikke nå i alle fall.

Malin ga Kristine en klem før hun takket for seg og gikk ned trappa. Hun smilte til Ola som satt og så på TV, han vinket farvel til henne. Hun lurte et øyeblikk på om hun bare skulle gå bort til ham og si det, forklare han hva som foregikk. Men nei, det måtte være Kristine, hun måtte gjøre dette selv. Malin gikk over den nå mørke gårdsplassen og inn til pappa som satt i sofaen. Hun gikk bort til ham og ga ham en god klem. «Jeg er så glad for at du er du,» sa hun, og så ham inn i øynene. «God natt,» sa hun, og gikk mot badet. Knut så på henne, glad for det hun hadde sagt til ham, men skjønte ikke helt hva det kom fra. Han tenkte det samme om henne også. «God natt,» sa han, og de smilte til hverandre et øyeblikk.

Geiri