Våte historier - wetstories.ueuo.com

Mail meg:

Kristine og Malin - del 39

Kristines påske

Kristine satt på senga si og glante i veggen. De siste skoledagene før påske var et helvete. Ingen sa noe, det virket som alle gikk store omveier for å unngå henne. Alle så stygt på henne, syntes hun i alle fall selv, og Thea møtte ikke blikket hennes. Den eneste som virkelig så henne var Mina. «Hva er det?» Spurte hun, og så bekymret på Kristine, men hun bare sukket. Mina ble sittende ved siden av henne, og strøk henne litt på ryggen. Hun skjønte at noe var galt med henne. Kristine ville fortelle det, men det var så vanskelig. Mina visste jo ikke at hun var forelska i Thea. Og det minste Kristine trengte nå var å få enda en av venninnene sine mot seg. Og det var ikke bare det at hun hadde jenteforelskelser. Skulle Mina forstå hele sammenhengen, måtte hun nok fortelle om det med tissinga også. Riktignok hadde Mina sett at hun brukte bleie på hytta, men det å fingre seg til deilige orgasmer med venninnens uttissede truse langt inn i nesa, det var vel kanskje noe litt annet. Hun begravde hodet i hendene, og lurte på hva i all verden hun hadde holdt på med. Var hun blitt gal? Alle i hele verden måtte jo synes at hun var en ekkel gris. Thea hadde helt rett! Kristine hadde bare lyst til å grave seg ned i et mørkt hull og aldri mer se klassen igjen. Mina ble mer og mer fortvilet, ja aldri så lite redd faktisk. Sånn som dette hadde hun aldri sett Kristine før.

Ola satte fram fatet med en stor stabel rykende ferske pannekaker. Dette skulle nok få opp humøret hennes, tenkte han. Men Kristine satt der, albuene hardt ned i bordplata og hodet begravd i hendene. Ola sukket. Han ble skuffet, og aldri så lite irritert faktisk. Hvis ikke pannekaker kunne lette humøret hennes, hva kunne da hjelpe? «Spis nå,» sa han, og så ned på henne. Dovent tok hun en pannekake som skled ned på tallerkenen. Han kunne ikke huske å ha sett henne så nedbrutt som nå. Noe var opplagt i veien. Han hadde prøvd å snakke om det, men Kristine hadde bare gått på rommet sitt og låst døra bak seg. Hun hadde knapt spist de siste dagene. Selv ikke når pappa lagde pannekaker. Tapetet på veggen begynte å bli alt for kjedelig å stirre på, men hva skulle hun gjøre? Hun så seg rundt. PC? Nei. Det hadde hun prøvd. Bare deprimerende alt sammen. TV? Nei, samme sak. Brettspill? Nei, da måtte man være to, og Malin var reist på påskeferie med Tobias. Ikke hadde hun lyst til å spille med pappa heller, for da kom han sikkert bare til å prøve å spørre henne ut igjen. Det var så frustrerende. Hun hadde så lyst til å bare få blåst dette ut av seg, bare få snakket om det med en eller annen. Men det var ikke så lett. Ingen ville vel forstå henne. Ingen kunne forstå henne. For det hun hadde gjort var helt sinnsvakt. Hvis det kom ut, det hun hadde gjort, hvem vet hva som ville skje! Hun ville vel bli sendt på galehus, eller en spesialskole, for ungdommer med forskrudde tanker og ødelagt fornuft.

Hun kastet en pute i veggen, så én til. Der puta hadde ligget kom en brun kosekanin til syne. Den hadde ligget der i senga hennes de siste nettene. Hun fikk rett og slett ikke sove uten. Ikke det at hun fikk sove stort med den heller, men da følte hun seg i det minste litt tryggere. Tryggere ja, hva var det hun var redd for egentlig? Hun visste ikke. Kanskje mest det, at dette ikke ville ordne seg. At hele livet hennes ville bli like jævlig som de siste dagene. At hun aldri kunne se Thea i øynene en gang til. Hun tenkte på Malin. Hun hadde aldri sånne problemer. Hun snakket bare om ting hun, og så var det liksom ferdig. Hun snakket mye med Kristine, men også mye med faren sin. Pappa ja. Kristine hadde ikke fått fortalt pappaen sin om Thea. Ikke at hun hadde brølt til henne og lagt på sprang ut døra, ikke at hun hadde unngått å så mye som se på henne de siste skoledagene. Ikke at hun faktisk var forelsket i Thea. ‘Knut!’ Tenkte Kristine, helt plutselig. Hun måtte snakke med Knut! Malins far, han som alltid forsto henne. Han som Malin snakket med alt om. Det måtte være løsningen. Hun løp ned trappa og ut døra uten å ta på seg noe ekstra tøy. Det var ikke så mange meterne uansett.

«Hei Kristine!» Sa Knut litt overrasket da han åpnet døren for henne. «Malin er ikke hjemme,» sa han. «Jeg vet det,» sa Kristine. «Det var deg jeg ville snakke med.» Med ett så Kristine mer alvorlig ut igjen, og Knut ble litt bekymret. «Er det noe som har skjedd?» At Kristine kom for å snakke med ham, det var sjelden vare. «Nei,» sa Kristine, men så kom hun på at egentlig så var det jo kanskje noe som hadde skjedd. «Eh, kan jeg komme inn?» «Ja, værsågod,» sa Knut, fortsatt litt overrasket. Han fant fram te og noen kjeks og satte på bordet. Han visste ikke helt hvordan han skulle forholde seg til dette, det var jo ikke så ofte han hadde jenter på besøk når han var hjemme alene. Kristine sa ikke noe mere foreløpig, så Knut satte seg bare ned og tok en kjeks. «Så fortell da,» sa han, «hva var det du ville snakke om?» Kristine brukte så lang tid hun kunne på å helle sukker i teen, og røre godt rundt. Men det var like godt å hoppe i det som å krype i det. «Det er Thea,» begynte Kristine, men stoppet opp. Bare tanken på Thea var vond for henne nå. «Hvem er Thea,» sa Knut. «Ei jente i klassen,» sa Kristine, og smilte faktisk litt, ved tanken på at Knut faktisk ikke visste hvem hun var. Tenk om det hadde vært tilfelle for henne også, at hun aldri hadde kjente Thea. Kanksje det egentlig hadde vært like greit. «Jeg var så forelska i henne,» sa Kristine og sukket. Knut hevet nok et øyebryn, men det merket ikke Kristine. «Alt jeg ønska meg var å bli sammen med henne, holde henne, kysse henne, men så ødela jeg hele greia.» Kristine bare tømte seg nå, bare sa alt sammen som det var, uten å tenkte på hvordan det måtte lyde. Knut var, som Malin hadde sagt, den perfekte lytter. Han kunne høre på uten å komme med irriterende blikk og kommentarer. Og Kristine tenkte at han kanskje heller ikke var nødt til å fortelle alt videre til Ola og sånt, det kunne bli mellom de to om nødvendig.

«Så hvorfor gikk hun hjem?» Spurte Knut, da Kristine hadde fortalt om den dagen hun hadde Thea på besøk. «Vel,» sa Kristine, og trakk pusten. Å røpe en av sine best bevarte hemmeligheter var ikke så lett. I alle fall ikke nå. Nå hadde hun sett hvilke konsekvenser det kunne ha, når noen som ikke likte det fikk vite om det. «Jeg tenner på jenter som tisser på seg.» Sa Kristine. Helt uten anelse om hvorfor hun satt og sa dette til en mye eldre mann. Nå hevet Knut et øyebryn, og nå så nok Kristine det også, men det kom som ventet, så hun brydde seg ikke med det. «Thea tissa på seg på bursdagen min, og, ja. Eh. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg tok vare på trusa hennes. Jeg vaska den ikke, bare beholdt den med alt tisset på, og, ja.» Kristine så ned i skam før hun fortsatte sakte. «Jeg koste meg med den.» Knut trengte ikke noen videre forklaring. Han så på Kristine. «Og dette oppdaget den gode Thea?» Sa han. Kristine nikket. Det ble en pause. Knut trakk pusten og sa: «Ja, da ser det ut som du kan se langt etter det kjærlighetseventyret.» Kristine tok seg i å nesten le av det Knut sa. Det var så smertelig sant. Og så opplagt! Det var trist, det var klart. Hun hadde grått seg i søvn de fire siste nettene på grunn av dette, men nå føltes alt likevel mye lettere. De så på hverandre og slurpet i seg den varme teen. Knut så at Kristine tok det greit nå, så at hun hadde fått ut noe hun hadde hatt behov for å si lenge, og han trengte vel nesten ikke å spørre hvorfor.

«Ola vet vel ikke noe om dette han?» Spurte Knut. Kristine ristet på hodet. «Tenkte meg det,» sa han rolig. Han tok en ny slurk av teen. «Har du fortalt ham at du liker jenter?» Kristine så opp fra kruset, og ristet på hodet igjen. «Og han har vel ikke skjønt det av seg selv?» Sa Knut, og så Kristine inn i øynene. Han kjente kompisen Ola, han kunne vel tenke seg at nettopp sånne ting kunne gå ham hus forbi. «Nei,» sa Kristine, og måtte nesten le igjen, så godt som Knut skjønte hennes situasjon. «Hvor mange er det egentlig som kjenner hele historien?» Spurte Knut. «Ingen!» Sa Kristine fort. «Vel, jeg og du da. Og Thea så klart, til en hvis grad.» Knut ble litt overrasket, at Kristine betrodde seg til ham, at ikke noen av venninnene en gang visste om det. Og Malin visste det heller ikke. Knut lurte nok litt på hva han nettopp hadde hørt. Tenner på jenter som tisser på seg, kose med venninnens tisseluktende truse, nei, det var rart. Men det var det jo så mye annet som var også. Og han husket straks minnet for en kort stund tilbake, hvor han hadde funnet sin egen datter, her, rett foran seg med en tissevåt bleie på seg. Snart 16 år. Nå var hun 16 også, forresten. Kunne det være at hun hadde noe av samme interessen som Kristine, at de begge tente på å se hverandre tisse. Nei, det var jo rart det også, da ville han vel ha oppdaget det. Sånt er jo ikke noe man plutselig bare begynner med? Nei, det var nok i medlidenhet til Tobias at Malin hadde hatt bleie den gangen. Og Kristines interesse er ikke noe jeg har noe med, tenkte Knut. Kristine satt og så ut i lufta, i sine egne tanker så det ut til.

Hun satte fra seg kruset på bordet, og tok Knuts hender. «Det er en ting du må love meg,» sa hun, og så ham inn i øynene, de snille og omsorgsfulle øynene. «Du må love meg å ikke fortelle dette til noen.» Knut nikket sakte, og tenkte. «Ola da?» Spurte Knut. «Burde ikke han vite?» Det ble en pause. Kristine tenkte at på nåværende tidspunkt var det helt bedre jo mere pappa ikke visste om dette. Knut så litt bekymret på henne, han ønsket at Ola kunne få lov å være mere av en far for henne, og at de kunne snakke om ting. «Kanskje,» sa Kristine og sukket. «Men da må det i alle fall være meg som forteller det. Lover du?» Hun så spørrende på ham. Knut så tilbake, og nikket. Det var litt rart, sitte her å holde hender med ei jente, som ikke var hans datter, slik han var vant til. Kristine takket for teen og gikk ut igjen. Knut ble stående igjen og tenkte. Tankene gled over på Malin. Han hadde ikke hørt noe særlig fra henne, annet enn de vanlige meldingene om at hun hadde det bra, og «god natt!». De hadde det sikkert alt for moro, og alt for travelt til å tenke på han som satt hjemme i påska. Det var litt ensomt, alene. Men nå hadde han i alle fall hatt besøk, tenkte han, og ryddet tekoppene inn på kjøkkenet.

Kristine gikk tilbake over plenen, mye lettere til sinns enn sist. Nå klarte hun til og med å smile til pappa da hun kom inn. «Du har besøk,» sa han, og smilte til henne. «Hvem da?» Spurte hun. «Du får gå opp og se!» Sa han, og pekte på døra i andre, inn til Kristines rom. I et vilt øyeblikk trodde hun at Thea ventet på henne på innsiden av døra, og var klar for å tilgi alt. Men det var ikke det. «Hei, Kristine!» Sa en stemme, Minas stemme. «Hei!» Sa Kristine tilbake og ga henne en god klem. Selv om det ikke var Thea, så var Kristine glad for å se henne. Det var ikke så ofte noen kom på besøk, sånn helt uten videre. «Jeg tenkte kanskje du trengte noen og prate med,» sa Mina. Kristine nikket sakte, og så ut i lufta. De satte seg på kanten av Kristines seng, Mina så på henne fra siden. «Det er Thea, ikke sant?» Kristine sukket. ‘Hvordan kan hun vite det?’ tenkte hun. Mina så att hun hadde tatt rett, det var Thea det dreide seg om. «Hva skjedde egentlig?» Spurte Mina, når hun ikke klarte å holde spørsmålet tilbake lenger. Kristine skiftet stilling og så på noe annet, men sa fortsatt ikke noe. «Er dere ikke venner lenger?» Spurte Mina, hun begynte å bli lei av at Kristine ikke svarte. «Nei, vi er nok ikke det,» sa Kristine rolig. Sakte vendte hun seg mot venninnen, og Mina så at det var kommet en tåre i øyekroken. «Jeg ødela alt sammen!» Sa hun, og brast i gråt i venninnens fang.

Ola hørte det nedenfra, og klarte ikke tenke på annet. Nå håpet han bare Mina kunne hjelpe henne, at ting kanskje kunne bli bedre. Men hun hadde jo faktisk smilt da, Kristine, når hun kom hjem nå for litt siden, og det hadde hun ikke gjort på mange dager. Ola tenkte nok at det var sikkert bare noe jentegreier, noe skjæring i vennegjengen, noe som gikk over. «Jeg kjenner ikke Thea så godt jeg,» sa Mina, «var dere nære venner?» Kristine trekk pusten og prøvde og bli kvitt det verste av tårene. Vanskelig spørsmål, tenkte hun, men hun fant ut at det var best å nikke, hun følte jo at de hadde vært det. Samtidig så følte hun at hun ikke kjente Thea i det hele tatt. «Men nå er vi ikke venner mer!» Utbrøt Kristine, og var åpenbart veldig lei seg. Mina så trist på venninnen og prøvde å trøste, men hun skjønte ikke helt hvorfor hun var så lei seg. Det hadde da ofte skjedd ting mellom venninner før, uten at hun hadde tatt sånn på vei. «Det går nok over,» sa Mina, og strøk henne over ryggen. Kristine ristet på hodet, Mina skjønte ikke dette. «Bare gi det litt tid,» prøvde Mina. «Du skjønner ikke, Mina, ok?» Sa Kristine, kanskje litt mer krast enn hun hadde ment. Mina ble litt overrasket. «Unnskyld,» sa Kristine, «det var bare at jeg var så glad i henne.» Mina var litt forundret. Underlig at ikke hun hadde merket noe til det, at Kristine, hennes bestevenninne, og Thea var så nær hverandre. I utgangspunktet var de egentlig ganske forskjellige, tenkte Mina. Kristine sukket. «Jeg var forelska i henne.» Sa hun, og sukket tyngre enn noen gang. Mina måpte. Det var noe hun aldri hadde tenkt på. «Er det sant?» Spurte hun. Kristine nikket. «Åh, Kristine, jeg er så lei meg for at det gikk galt.» Sa Mina og klemte henne. Nå skjønte hun hvorfor hun var så lei seg. «Men hvorfor kunne du ikke sagt det før?» Spurte hun, da Kristine tørket tårer på ny. «Uff, jeg var vel redd for at alle ville syns jeg var helt tulling!» Sa Kristine. Mina prøvde, men klarte ikke å la være å glise litt over det. «Herregud, Kristine, det er da mange jenter som er skeive! Det er da ikke så rart vel?» Hun kom til å tenkte på seg selv, og hennes lille kosestund sammen med Sara, den gangen på hytta. Hun kunne godt skjønne at noen jenter forelsket seg i andre jenter. «Synes du ikke det er litt rart?» Spurte Kristine. «Nei!» Sa Mina, og smilte. «Åh, Mina, jeg er så glad for at du kom hit!» Sa Malin, og omfavnet venninnen på ny. Mina bare smilte. «Pass på nå, så du ikke blir forelska i meg!» Sa Mina, og de brøt ut i latter begge to.

Geiri