Mail
meg:
|
Historie nr.66 i
serien om Kristine og Malin
Slalåmturen del 2
Oppe
toppen fant Kristine igjen kjæresten sin, som nå begynte å
bli litt flinkere med skiene. «Går det bra?» Spurte
Kristine henne. «Ja!» Svarte Trine og strålte. «Det
er jo kjempegøy, jo!» Kristine smilte tilbake. «Har
du fått vært på do enda, da?» Spurte hun, litt
lavere. «Nei,» svarte Trine, og lente seg inntil kjæresten
og hvisket: «Men jeg har tissa to ganger!» Sa hun, og begge
jentene fniste og smilte. «Det er jenta si!» Roste Kristine.
Hun ville klemme henne og gi henne en nuss, men så kom hun på
at hjelmene gjorde det helt umulig. «Jeg har også tissa på
meg,» sa Kristine. Trine så på henne med et lurt smil.
«Har du tissa i bleia di?» Men Kristine måtte riste
på hodet. Trine gispet og slo hånda for munnen. «Jeg
rakk ikke å få den på meg!» Nå lo Trine,
og Kristine også. Hun kjente at det kom en skvett i bleia, musklene
holdt ikke stort nå. Trine la en hånd foran skrittet i det
hun sluttet og le. «Tissa en skvett!» Sa hun. «Jeg òg!»
Sa Kristine. «Men nå har jeg bleie på!» Sa hun,
og smilte. «Sikkert lurt!» Sa Trine. Men nå må
vi prøve! Sa hun, og skled i retning bakken.
Kristine ble overrasket over hvor flink Trine var allerede. Snart kunne
de kjøre de rød løypene sammen. Hun likte å
ligge rett bake henne og så på de grasiøse bevegelsene
i hoftene. Hun hadde fin rumpe, Trinemor. Det var tydelig selv med skibukse
på. Et øyeblikk lurte hun på om hennes egne former
syntes like godt, hun hadde jo også en tykk bleie på seg.
Nede ved heisen fant de igjen Tobias, Malin og Anniken. «Pappa venter
på oss på toppen,» sa Anniken, og nikket i retning heisen.
«Skal vi dra allerede?» Spurte Tobias. Å nei, tenkte
Kristine. Akkurat nå som det begynte å bli så gøy!
«Skal vi ikke ta én tur til da?» Spurte hun, og så
på kjæresten sin. Trine kjente at hun var sliten i beina,
og var likeglad da Anniken sa: «Vi må nok dra, snart stenger
de heisen.»
Tobias så oppover løypene, det begynte å bli svakere
lys. Tobias, Malin, Trine og Kristine presset seg sammen i én heisstol.
Tobias tok av seg hjelmen, og da gjorde de andre det samme. Dét
føltes utrolig godt, tenkte Trine, som ikke hadde lagt merke til
hvordan hjelmen hadde presset mot hodet hele dagen. Kristine så
på henne, og kjente seg nyforelsket nok en gang ved synet av kjæresten
sin, nå uten tildekningen av hjelm og briller. Naturlig og vakker,
med roser i kinnene og det lange håret i en stram knute bak i nakken.
Kristine gledet seg til å ta den opp og kose med det lange håret.
Men hun visste jo at hjelmen skulle på igjen en gang til enda, så
hun nøyde seg med å ta av sin egen hjelm og bøye seg
fram for å få et kyss. De smilte til hverandre. Og et blikk
rett inn i Malins nakke bekreftet at hun og Tobias kysset, de også.
Fælt så lenge de holdt på også. Kristine og Trine
så på hverandre, og Trine kremtet; «Du, Tobias, hvis
du ikke er opptatt med no’?» Kristine begynte å le.
Tobias rev seg løs fra Malin. «Hvor er det vi skal, egentlig?»
«Eh,» sa Tobias, og tørket instinktivt levestift, enda
Malin hadde ikke brukt noen. «Pappa har leid ei hytte,» sa
han fornøyd. Dette visste ikke jentene noe om, og de vekslet fornøyde
blikk. Det hadde vært kjedelig å måtte dra hjem nå.
På toppen ble de gjenforent med Anniken, som hadde vært i
stolen bak dem på tur opp. «Og dere fikk tiden til å
gå, så jeg,» sa hun, og så på de fire andre
som ikke riktig visste om de skulle rødme eller le. Anniken bare
smilte, og pekte et stykke bort der de fikk øye på Knut,
Ola og nå også Tore. De skyndte seg bort dit. Vel, det å
skynde seg var litt vanskelig, med slalåmski på beina og ingen
nedoverbakke til å hjelpe seg. «Hei, pappa!» Sa Tobias,
som kom først fram. «Sittet i hytta og fyrt i hele dag, hva?»
«Sånn omtrent,» sa Tore, med et smil. Tore var snauklipt
og hadde tøffe skiklær som minte litt om motorsykkelklær.
Nå som han sto sammen med Anniken kunne nesten far og datter se
jevngamle ut om du ikke visste bedre.
Kristine hørte ikke så nøye etter på samtalen
som fulgte, hun så på kjæresten sin som prøvde
å få på seg hjelmen igjen. Knuten med hår hadde
gått opp og det rekordlange håret hennes var plutselig overalt.
Trine prøvde å ta hjelmen på uansett, men innså
at det ble vanskelig. Hjelmen var trang og håret var i veien samme
hvordan hun gjorde det. Hun prøvde å legge håret ned
i nakken og få det under jakka men alt ville ikke være med,
knuten holdt fortsatt masse av håret i en diger krøll. Kristine
så at hun begynte å bli fortvilet, der hun sto, og gikk bort
til henne. «Skal jeg hjelpe deg litt, kjære?» «NEI,»
skrek hun tilbake i ren frustrasjon. Det var sinne i ansiktet hennes.
Kristine måtte bare le, hun kunne ikke for det. Trine prøvde
på nytt, men nå begynte hun å gli framover på
skia mens hun fortvilet gjorde et nytt forsøk på å
få alt håret ned i jakka. Kristine akte seg fram til henne
med langt større presisjon og stoppet på bakskiene hennes
og begynte å hjelpe til med å få håret ut av knuten.
«Takk, kjære.» Sa Trine, litt anspent. «Det var
ikke meningen å skrike til deg.» Kristine bare fortsatte,
men floken var virkelig veldig vanskelig, og hun merket at kjæresten
hadde vanskelig for å stå avslappet. Hun sto med litt bøyde
knær og virket veldig anspent i hele kroppen. Kanskje hun var sliten
av å stå i slalåmstøvler en hel dag, tenkte Kristine.
Kristine, som aldri hadde hatt håret sitt i noen som helst slags
knute, slet med å hjelpe kjæresten. I tillegg klarte ikke
Trine å stå stille. «Jenta mi,» sa Kristine da
hun ikke fikk det til og måtte begynne på nytt. «Prøv
å slapp av litt da!» «Lett for deg å si det,»
sa Trine gjennom sammenbitte tenner. «Men hva er det, da?»
Spurte Kristine, som ikke skjønte hvorfor hun ikke bare kunne slappe
av og la henne bli ferdig med håret. «Jeg holder på
å drite på meg, for faen.» Sa hun tilbake. Kristine
fortsatte bare med å prøve å få håret på
plass, og prøvde å gjøre det så fort som mulig.
Hun kjente at hun ble tent når hun tenkte på kjærestens
bukse som hun kjente gni mot sin akkurat nå. Den var sikkert full
av tiss og kanskje kunne hun ikke engang holde bæsjen sin inne,
store jenta!
«Nå kan du ta på hjelmen!» Sa Kristine. På
tide, tenkte Trine, som var blitt helt stiv av å stå å
knipe med rumpa og samtidig holde seg rolig på skia. «Nå
drar vi!» «Men, hvor er de andre?» Spurte Trine. Tobias,
Anniken og de andre var som blåst bort. De kunne ikke se noen av
dem. «Jeg tror de dro den veien!» Sa Kristine, og pekte med
staven. Fint, tenkte Trine sint. Nå må vi finne dem igjen,
og hvis vi tar feil så må vi ta heisen opp igjen, og gud veit
om det bare er tiss som er i buksa mi da, tenkte hun, mens hun forsiktig
begynte å skli i den retningen kjæresten hennes hadde tatt.
Hun kjente med én gang at dette kom til å bli et problem.
Å stå på ski og presse i rumpa samtidig funket bare
ikke. Jeg kommer til å bæsje meg ut, sa hun til seg selv,
og visste det var sant. Hun tenkte over det, og kjente skammen komme.
Hvorfor hender dette med meg, tenkte hun. Hun var tretten år og
begynte å bli ganske voksen nå. Ingen av de andre jentene
i klassen hadde vel bæsja på seg! Ikke på fotballaget
heller, ikke siden de var kjempesmå. Hun tenkte på episoder
helt ned i barnehagen. Hun så et bilde for sitt indre øye,
øyeblikket hvor hun tok på sin første BH. Hun var
nesten voksen! En ung dame! Så kom bildet fra da hun mista kontrollen
på tur hjem fra kino. Hun husket hvordan hun ikke klarte lenger,
og det ekle kom i buksa. Det kunne da ikke skje igjen!
Hun konsentrerte seg om å stå på ski. Det var så
vidt hun kunne skimte Kristine langt der fremme. Hun måtte prøve
å kjøre litt fortere, så hun ikke mistet dem av syne.
Hun tok litt slakere svinger. Det begynte å gå fort. I den
neste svingen mistet hun balansen et øyeblikk og klarte så
vidt å holde seg på ett ski mens det andre skjente ut til
sida og ville over alt. Da hun fikk kontroll på skiene igjen, kjente
hun at det var varmt i trusa. Jeg har tissa på meg, tenkte hun.
Men det kjentes litt rart, og da den neste svingen kom, skjønte
hun hva som egentlig hadde skjedd. Å nei! Tenkte hun. Hun presset
rumpa sammen så hardt hun kunne, og nå kjente hun virkelig
at det var bæsj som hadde kommet. Fæl, myk bæsj. Det
kom nesten rennende. Hun begynte å gråte under brillene. Hvem
var det som var tretten år og ikke kunne holde bæsjen sin
inne?! Hun hadde aldri kjent så løs bæsj før,
ikke engang når hun hadde omgangssjuka. Men det var det som var
i trusa. Dette var forferdelig! Musklene var slitne, og hun kjente at
mer presset seg ut, ja nærmest bare rant ut av henne. Hun så
seg rundt. Ingen å se. Likevel var hun rød i fjeset av skam
og hun gråt ukontrollert.
Hun prøvde å holde resten inne og presset sammen, men hun
hadde rett og slett venta for lenge. Det skal jeg aldri gjøre mer!
Lovet hun seg selv, og hun kjente at det kom en myk klump med bæsj
i trusa, helt mot sin vilje. Hun hadde aldri kjent noe sånt før,
det var krampeaktig og vondt. Hun slapp ut det tisset som var igjen, kanskje
det kunne lette på presset. Men nei, hun kjente at hun nesten ble
kvalm. Til slutt tok krampen henne, og hun kjente trusa bule idet alt
bare kom ut samtidig. Hun trodde hun skulle spy, men det skjedde ikke.
I stedet kjente hun at en annen varme enn av tiss begynte å merkes
mellom lårene øverst. Å nei! Tenkte hun på ny.
Trusa klarte ikke å holde alt hun hadde bæsja. Nå var
uhellet kommet i buksa hennes for alvor.
Hun sto i kanten av løypa. Her var det veier som gikk inn til flere
hytter i området. Hun så inn i skogen. Et øyeblikk
hadde hun lyst til å bare gå inn dit å gjemme seg. Hun
var tretten år, hun hadde tiss ned til støvlene og hun hadde
bæsja på seg. Tenk det, bæsja på seg! Hva ville
mamma si om hun så henne nå. Plutselig ble hun veldig glad
for at hun ikke var hjemme, og måtte gå inn til mamma med
dette uhellet i buksa. Men selv å komme til Kristine med dette var
flaut. Hvorfor kunne hun ikke holde seg? Igjen bannet hun over at hun
hadde overvurdert sin evne, latt det gå for lenge. Glemt at det
faktisk måtte ut til slutt. Nå hadde det gått galt.
Hun begynte sakte å skli nedover igjen. Det var slakt terreng nå,
og hun bare lot seg føre nedover med stavene slapt ned langs sida.
For hver bevegelse kjente hun at alt det ekle flytta på seg.
Med våt hilsen
Geiri
|