Våte historier - wetstories.ueuo.com

Mail meg:

En lang dag på jobben gikk endelig mot slutten. Jeg hadde sett på klokka sikkert hvert minutt den siste timen. Det var i dag jeg skulle treffe Emilie. Emilie bodde et stykke unna bygda, på motsatt side av der jeg bodde, men fra jobben var det ikke så langt. Derfor skulle jeg ikke hjemom før jeg dro dit. Jeg hadde pratet med Lise om det, jeg hadde trodd det skulle bli vanskelig, at hun kanskje ville føle at det ikke var greit at jeg skulle møte en annen jente og hjelpe henne med å bruke bleier. Men det gikk greit, det eneste hun sa før jeg dro på jobben var at «hvis hun begynner å like det så får du ta henne med hit, for da vil jeg også hilse på henne!» Jeg smilte ved tanken, og endelig kunne jeg stemple ut for dagen og sette meg i bilen. Jeg var spent, nysgjerrig på denne Emilie og hvem hun egentlig var. Hun hadde altså vært venn med Hyttejenta på skolen, så jeg regnet med at det var ei grei jente.

Da jeg kom fram dit sto døra oppe. Hun bodde i ei lita grend nede ved fjorden, og jeg kjente middagslukta allerede i døråpningen. Jeg banket litt i dørkarmen så hun skulle høre at jeg kom. Jeg tok av meg skoene og hørte noen raske skritt komme mot meg fra det som så ut som et lyst og koselig kjøkken. Hun famlet meg å få av seg forkledet før hun tok meg i hånden og hilste. Hun virket litt nervøs og nokså anspent. Det var tydelig at hun lurte på hva som skulle skje. «Middagen er straks klar, du får ta plass!» sa hun og viste til en kjøkkenstol. «Skal jeg hjelpe til med noe?» Emilie ristet på hodet og sa at jeg fikk sette meg jeg som hadde vært på jobben i hele dag. Jeg la merke til at det ikke var noe som helst på bordet enda, selv om det virket som maten var klar hvert øyeblikk. Emilie måtte ha glemt det rett og slett. «Skal jeg dekke bordet?» spurte jeg, prøvde å si det på en høflig måte. «Åh, det har jeg vist rent glemt. Uff, så dumt av meg.» Hun begynte i en fart og finne fram tallerkener og glass og fomlet forferdelig med alt sammen. Fisken holdt hun visst på å svi før hun fikk skrudd ned varmen.

«Uff, jeg er visst ikke helt meg selv i dag.» sa hun da hun endelig fikk satt seg. «Slapp av,» sa jeg «vi har da tid til å bli kjent med hverandre, så ta det med ro.» sa jeg. Jeg var litt sliten også etter en lang arbeidsdag, og prøvde så godt som mulig å senke skuldrene. Vi spiste, fisken var fin, men litt tørr og potetene var kokt for lenge. Jeg begynte vel å bli bortskjemt med den gode maten Lise laget hjemme. Denne jenta virket både mindre erfaren og mer usikker på seg selv. Men da vi begynte å prate så gikk det etter hvert bedre. «Så du er en god venn av Hyttejenta, er det så?» spurte Emilie. Jeg nikket. «Ja, hun var den eneste jeg kom på å spørre om dette.» sa Emilie. En lang, litt pinlig pause fulgte. Dette var første gang vi kom innpå grunnen til at jeg var der. Jeg begynte å lure på en ting, og fant ut at det var best og spørre, først som sist. Noen barrierer måtte jeg rive hos denne jenta, det var klart. «Hvorfor spurte du akkurat henne om dette?» spurte jeg. Emilie så en annen vei, tydelig flau, og hun begynte å bli rød i kinnene. «Ehh,» sa hun, og svelget mer fisk. «Jo, hun har alltid vært en person som har snakket åpent om ting.» Begynte Emilie. «Jo, også, jo jeg har sett at hun av og til, ja at hun har, altså, tissa på seg.» Hun famlet litt før hun fikk sagt disse ordene, det var tydelig at dette var flaut for henne.

Jeg ble jo ikke overrasket over dette, å se Hyttejenta tisse i buksa hadde jo ikke vært et så alt for sjeldent syn for meg. Men jeg ble likevel nysgjerrig på når og hvor Emilie hadde fått sett dette, og jeg dristet meg faktisk til å spørre om dette også. «Eh, jeg vet ikke riktig om jeg burde fortelle, kanskje hun ikke liker at jeg snakker om det..» Emilie virket usikker. «Det skal du ta bare med ro,» sa jeg, «jeg har sett henne tisse i buksa flere ganger enn du kan forestille deg.» Emilie så på meg. «Var dere kjærester?» spurte hun. Jeg tenkte meg om, et ikke så alt for enkelt spørsmål egentlig. «Nei,» svarte jeg, «men vi har gjort mer sammen enn de fleste kjærester noen gang ville gjort.» sa jeg, ganske fornøyd med svaret mitt. Jeg så spørrende på Emilie, jeg ville fortsatt ha svar på mitt eget spørsmål. «Jo, eh,» begynte hun, og kom på at hun ikke hadde svart meg. «Jo, det var første gangen, det var i gymmen, på ungdomsskolen måtte det vel være?» hun så ut i lufta som for å huske bedre. «Jo, vi var på løpebanen og hadde løpetest, og hun ville ikke gi seg, ville aldri gi seg. Hun løp og løp, og fortsatte videre selv om, på de siste rundene så var det ikke noen tvil lenger. Hun tissa på seg mens hun løp.» Emilie fortalte dette nærmest med ærefrykt i stemmen, som hun aldri kunne tenkte seg at ei jente kunne ha et slikt konkurranseinstinkt at hun heller ville vinne enn å nå toalettet i tide. «Alle så det,» sa Emilie, «men det virket ikke som hun brydde seg med det i det hele tatt.» «Å jo,» sa jeg. Jeg husket denne episoden, jeg hadde hørt den før. Hyttejenta hadde selv fortalt det en kveld for mange år siden.1 «Hun var tydelig flau over at hun hadde tissa på seg den gangen.» Forklarte jeg for Emilie. «Hun hadde hatt noen uhell i barneskolen, og nå som hun var blitt stor jente bestemte hun seg på et tidspunkt at hun aldri skulle tisse seg ut på ungdomsskolen.»

«Men…» sa Emilie, som om det var noe hun ikke forsto. «Du skjønner,» sa jeg. «Hyttejenta har alltid hatt lett for å tisse på seg. Ikke fordi hun ikke kan holde seg, nei da, men fordi hun ikke har noe i mot å tisse i buksa, tvert imot, hun liker det faktisk!» Jeg hadde forventet at Emilie ville se overrasket ut over dette, men hun gjorde egentlig ikke det, ikke så mye som jeg ville forventet i alle fall. «Ja, jeg tror faktisk jeg skjønte det etter hvert. Hun tissa jo på seg på russefesten også husker jeg. Og en gang når vi var på skogstur med klassen, og jeg måtte veldig tisse, så sa hun bare til meg at jeg kunne tisse i buksa, og at det faktisk var litt deilig. Jeg trodde det hadde rabla for henne!» Emilie tok en stor slurk av vannglasset sitt, og fortsatte. «Og i fjor, da tissa hun seg ut skikkelig igjen, og det på videregående! Jeg så at hun snek seg ut fra skolen og begynte å gå hjem, olabuksa var helt våt mellom beina!» «Skal jeg fortelle deg en liten hemmelighet om den dagen?» Dette interesserte Emilie, hun spisset ørene og så spent på meg. «Lise tissa også på seg.» sa jeg. «Tull!» sa Emilie. «Lise var jo alltid så ordentlig, og hun var jo der hele dagen, hun satt i klassen ved siden av meg hele siste time!» «Hun satt i klassen med våt truse under skjørtet sitt.» sa jeg. «Hun hadde tissa gjennom trusa hele dagen, både hun og Hyttejenta likte å tisse på seg, det var bare at Hyttejenta hadde bukse på den dagen, så hun kunne ikke skjule det.» «De er gale!» måpte Emilie mot meg. Men jeg kunne se på henne at hun ikke syntes at det var ekkelt, bare at hun sikkert trodde jentene var sprø som gjorde noe sånt.

Så Emilie hadde altså skjønt at Hyttejenta ikke hadde noe i mot å bli våt i buksa, derfor hadde hun snakket med henne om dette problemet sitt. Men nå kom problemet for meg, hvordan skulle jeg begynne å snakke med henne om problemet hennes? Vi ryddet av bordet, nå insisterte jeg på å hjelpe til. Vi satte oss inne i stua, det kom en regnskur som skylte mot vinduene og sola skinte ikke lenger inn gjennom de store vinduene. «Fint hus du har.» sa jeg, og kikket meg rundt. Uvanlig stort og flott for ei enslig jente som til og med var flere år yngre enn meg selv. «Arvet» sa hun, og det var en tone i stemmen som sa meg at jeg ikke burde snakke mer om det. Kanskje et familiemedlem hadde gått bort, ganske nylig til og med? «Så hva var det jeg kunne hjelpe deg med?» spurte jeg, jeg hadde ikke kommet på noen bedre måte og begynne på. «Hyttejenta har vel fortalt deg…» begynte hun, og hørtes litt skeptisk ut. Det virket som hun hadde liten lyst til å forklare alt sammen fra begynnelsen. «Det har hun ja.» sa jeg, og Emilie pustet lettet ut. Hun dro i hestehalen sin, og var pen nok der hun halvveis lå, halvveis satt i sofaen ved siden av meg. Nervøsiteten var nå mindre synlig hos henne, men ikke borte. Hun så mer voksen ut enn Hyttejenta, enda de var like gamle. Hun hadde briller, og hun var litt mer lubben og hadde litt større bryster enn det Lisa hadde. Ikke det at det er noen fordel sett fra min side, jeg liker brystene litt små og nusselige. Jeg prøvde å ikke tenke for mye på kroppen til Emilie, jeg hadde jo tross alt en kjæreste som ventet på meg hjemme, og jeg måtte holde meg på matta.

«Så hva skal jeg gjøre?» sa Emilie. Jeg, fortapt i mine tanker skjønte ikke hva hun mente. «Gjøre med hva?» spurte jeg, så dumt som det sikkert måtte høres ut. «Med problemet mitt vel!» sa Emilie, litt mer høyrøstet. «Å ja,» sa jeg «det ja.» Jeg måtte prøve å finne ut hva som var Emilies sperre. Alle har en sperre. En sperre som gjør at første gangen man prøver å tisse på seg med vilje, så får man det simpelt nok ikke til. Sperren kan være lett, og det er nok og bli litt mere trengt og prøve en gang til så vil man få til å begynne å tisse. Men hvis sperren er tung, da kan det ta lang tid og mange forsøk før man klarer og tisse seg ut, selv om man er så trengt som bare det. «Når var siste gang du tisset på deg, Emilie?» «Hæ?» Emilie så ut som et spørsmålstegn. «Når var siste gang du hadde et uhell i buksa?» Denne gangen kunne hun ikke late som om hun ikke forsto og hun begynte å tenke etter. «Jeg husker ikke,» sa hun til slutt, «det er nok mange år siden. Altså, jeg, eh, jeg tisset vel i senga en stund da…» Det ble en pinlig pause igjen. Emilie gjemte ansiktet i hendene. «Det er så flaut å snakke om!» utbrøt hun, og så lo vi litt av det begge to. «Jeg tror pappa var ganske sint for det. Det skjedde ganske ofte etter at vi flyttet. Jeg følte meg så alene når jeg sov for meg selv på mitt eget rom, så jeg begynte å få mareritt og da tisset jeg ofte i senga.» Hun så alle andre steder enn mot meg. Det virket som hun aldri hadde snakket med noen om dette før. «Jeg husker at pappa var lei av det, og at mamma måtte vaske klær hele tiden. Til slutt truet pappa meg med at hvis jeg tisset på meg en gang til måtte jeg gå med de våte nattklærne på skolen etterpå!» Emilie hulket litt, det var tydelig at dette var harde minner. Jeg lot henne få en pause og hun drakk litt vann som hun hadde tatt med seg fra kjøkkenet

«Brukte du noen gang bleier når du tisset i senga?» Spurte jeg, og så på henne. «Hva?» sa hun, litt overrasket og så tilbake på meg. «Nei,» sa hun. «Jeg tror ikke mamma og pappa så på det som et alternativ. Men etter at pappa trua meg med å gå våt på skolen ble jeg livredd for å tisse på meg, både om natta og på dagen. Jeg lå våken hele natta fordi jeg var redd for at jeg skulle sovne, og våkne igjen våt, jeg gikk på do hele tiden og presset og presset helt til jeg fikk til og tisse noen dråper. Alt bare for å slippe og gå på skolen med våt pysj, jeg var livredd for det!» Jeg begynte å synes synd på Emilie, det var klart at det var en skremmende trussel for ei ung jente. Jeg begynte også å skjønne hvorfor hun hadde problemer med å klare tisse på seg når hun nå hadde fått beskjed om å gjøre det i bleie. «På skolen gikk jeg på do i hvert friminutt fordi jeg var redd for å glemme det, og jeg visste at pappa ville bli rasende og tvinge meg til å gå med tissevåt bukse foran vennene mine.» Emilies stemme skalv nå aldri så lite når hun snakket. «Siden jeg var ti år har jeg aldri tissa i buksa, alltid gått på do selv før jeg har kjent meg trengt.» sa Emilie. «Men jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får til å tisse i bleia, selv når jeg vil gjøre det!» Hun var frustrert i stemmen nå, mere enn lei seg. «Du skulle sett meg, jeg var så tissetrengt at jeg trodde jeg skulle sprenges, til slutt turte de ikke annet enn å la meg gå på do fordi de var redde for at jeg skulle få infeksjon av det eller noe.»

«Har du prøvd det etterpå?» spurte jeg. «Hva?» sa hun, og igjen så hun spørrende på meg. «Har du prøvd nå som du er hjemme, prøvd å tisse i bleien?» Emilie ristet på hodet, og kunne ikke la være å le litt. Det hørtes jo litt dumt ut og prøve å tisse på seg, her hjemme der man kunne løpe på du når som helst. «Du skjønner vel at du er nødt til å øve deg.» sa jeg, hun så på meg. «Du er nødt til å trene opp kroppen din igjen slik at den avslappet kan la tisset komme når du vil. Du kan ikke la kroppen din holde det inne, det vil bli uutholdelig til slutt.» Emilie sukket. «Jeg må vel det.» sa hun. Hun begynte å le litt. «Tenk at det er dette, DETTE som står mellom meg og en stor jobb i forsvaret. En mulighet jeg har ventet lenge på, for å vise hva jeg kan, og så stoppes hele greia fordi jeg ikke klarer og tisse meg ut når jeg må!» Emilie var sint på seg selv virket det som. Jeg bare så på henne, og vi begge begynte å le litt igjen etterpå. «Ok, sa jeg. Når skal du inn igjen?» «Om tre uker,» sa Emilie. «Ok,» sa jeg. «Skjønner du at du hver dag blir nødt til å trene deg på å tisse deg ut?» «Hva?» sa Emilie igjen, og så på meg. Jeg nikket. «Hver dag blir du nødt til å prøve. Helt til du hver eneste gang klarer og la det begynne å renne i buksa!» «Herregud,» sa Emilie.

Fortsettelse følger.