Våte historier - wetstories.ueuo.com

Del 1

-Ok, så går vi da. Sa Rebekka
Så gikk vi i gangen og begynte å dra på oss uteklærne. Jeg hadde overtalt henne til å bli med ut i akebakken. Rebekka hadde tettsittende ullundertøy, fancy og aldri så lite sexy. I det siste hadde jeg hatt et lite crush på venninna mi.
Vi fikk på oss klærne og tok banen til Holmenkollen og korketrekkeren. Vi leide kjelker og dro til starten av løypa. Det var ikke så mange andre der. Det var en mørk og tung hverdag, ikke mange hadde fri. Rebekka ble overrasket over å se at det var minst like mange voksne der som barn.
-Det var jo det jeg sa!

Vi fikk kjelkene klare og satte utfor. Det var utfordrende for henne som aldri hadde prøvd det før. Hun likte ikke å være ute på vinteren, sa hun selv. Og det var tydelig nok. Hun fomlet med votter og lue og snublet nesten i sine nyinnkjøpte vintersko. Men vi kom da nedover. Rebbeka, som hadde forventet barnslig aking, ble overrasket over hvor bratt og vanskelig løypa var. Vi holdt på en god stund før vi var nede. Jeg var litt spent på hvordan hun likte det, men hun så ikke helt misfornøyd ut.

Etter litt plunder med kjelkene dro vi opp igjen. Vi snakket sammen på turen opp, og nå skulle hun tørre å sette utfor litt mer. Men vi ble enig om å stoppe midtveis for å se at vi begge kom oss sammen ned. Jeg startet et stykke bak henne, men klarte nesten ikke å kjøre sakte nok til å bli liggende bak henne, så jeg akte forbi og akte i god fart ned til omtrent midten. Der ventet jeg på henne. Hun stoppet og reiste seg for å strekke på beina. Hun hadde tatt av seg lua, så alt det bølgende mørkerød håret danset rundt det nydelige ansiktet.
-Uff, det er varmt det her! Sa hun og trakk i dressen. Ikke rart. Termodress og ullklær, og så kaldt var det ikke ute. Hun var litt urolig også, på en litt rar måte som jeg ikke hadde sett før. Hun flyttet beina ofte, som om hun var kald, men det var hun jo åpenbart ikke. Jeg rakk så vidt å tenke at hun kanskje måtte tisse, da hun satte seg på kjelken igjen og sa at nå fortsetter vi.

Jeg holdt meg bak henne, og en stund før slutten av løypa stoppet hun og jeg slet for å bremse i tide. Nå var det tydelig at noe plagde henne. Hun svettet og var rastløs. Jeg måtte bare spørre hva det var for noe.
-Jeg må så utrolig tisse! Sa hun, nærmest med desperasjon i blikket.
-Det er do ved utleien på toppen, sa jeg.
Hun så ikke helt fornøyd ut, og gløttet mot skogholtet bak. Men så satte hun seg på kjelken og sparket fra. På T-banen opp var det ingen tvil om at hun var ukomfortabel. Én ting var at hun tok av seg vottene og åpnet dressen for å få frisk luft, men da det ikke var noen i nærheten tok hun faktisk hånda innenfor og presset hardt mot skrittet i tightsen. Jeg ble overrasket. Noe sånt hadde hun aldri gjort foran meg før. Hun var vanligvis ganske pertentlig, og viste aldri tegn til at hun måtte noe som helst. Hadde aldri sluppet en fis, som jeg hadde lagt merke til, enda jeg har kjent henne siden hun var 15.

-Skynd deg! Ba hun, da vi var på toppen. Hun lot meg stå og holde kjelken mens hun løp i retning huset. Etter alt for kort tid kom hun heseblesende tilbake.
-Stengt for oppussing! Sa hun, helt fortvilet.
-Jeg tror faen ikke det her går! Sa hun, og holdt seg igjen i skrittet. Jeg hadde aldri hørt henne banne før. Hun trev kjelken og langet ut retning starten av løypa. Jeg så på henne bakfra. Det virket som om hun prøvde å knipe lårene tett sammen mens hun gikk. Resultatet var hysterisk morsomt å se på. Hun vraltet seg bortover, omtrent som en pingvin. Jeg begynte nå å bli aldri så lite tent. Venninna mi, som jeg hadde fått mer og mer kontakt med og var litt betatt av, måtte nå fryktelig tisse. Hvis ikke jeg tok helt feil så var hun nær ved å tisse i buksa. Hun tente meg mer enn noen gang.

Jeg begynte å tenke på noen steder langs løypa hvor det kanskje var mulig å sette seg, men Rebekka hadde nå fått det travelt. Hun slang seg ned på kjelken og satte utfor. Jeg hadde aldri trodd at hun ville tørre å ta sånn fart som hun gjorde nå. Kanskje hun ville prøve å rekke ned til byen og finne et sted med do? Jeg så allerede for meg å gå bak den vrikkende kroppen rundt mens hun frenetisk prøvde å finne et sted, kanskje mens hun skvetta i tightsen. Jeg kjente noe skjedde mellom beina. Jeg ble litt ukonsentrert og dermed… BANG! Akte jeg rett inn i ryggen på Rebekka. Hun hadde stoppet, det vil si krasjet hun også, inn i en hel familie. Rebekka tok på seg sin beste byjentemaske og slengte unnskyldninger i øst og vest. Men hun virket ganske ivrig etter å komme vekk derfra, og hun var blussende rød i kinnene.

Da vi kom til bunnen var jeg ikke i tvil lenger; Rebekka hadde tissa på seg. Hun var helt rolig, holdt seg ingen steder og hadde slutta med det latterlige ganglaget hun hadde på toppen. Jeg syntes synd på henne, og ville trøste henne, men hun slapp meg ikke nær seg. «Når kommer banen?» Skrek hun bare, og så alle andre steder enn på meg mens hun famlet etter tauet på kjelken. Hun gikk mot perrongen hvor det sto «Mot sentrum».
-Men, vi må jo opp og levere kjelkene.
Det ble andre gang at jeg hørte henne banne.
-Jaja, så får vi ta banen opp og levere dem, så drar vi rett hjem. Sa hun, tydelig frustrert.
-Du, jeg er lei for at det gikk sånn. Begynte jeg.
-Gikk sånn, hva da?
Jeg så på skrittet hennes.
-Ikke vær dum, jeg kan da holde meg! Sa hun.
Vi trasket over til andre sida og tok første banen opp. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller si noe om den nesa-i-sky-Rebekka jeg nå satt over for på tur opp. Ikke snakk om at hun snakket sant. Allerede forrige gang vi satt her hadde hun vært så nøden at hun måtte holde med en hånd innenfor dressen. Nå satt hun helt rolig med blikket festet stivt et sted i taket. Ikke var hun noe pratsomt selskap heller, og turen var ikke lenger så koselig. Selv om jeg må innrømme at det tente meg noe helt utrolig at jenta som satt under en meter fra meg, den pene unge damen, hadde tissa seg ut.

Vi leverte kjelkene. Den høflige og pratsomme Rebekka var forduftet, og erstattet av en kald, overfladisk versjon som så i taket og ikke engang takket mannen i utleiedisken før hun strente rett ut igjen. Jeg ble litt oppgitt over henne.
-Du, kan du ikke bare…
-Nei!
Vi satte oss på banen, som nesten var tom. Her virket det som hun slappet litt mer av. Jeg prøvde meg med en trøstende hånd over låret.
-Jeg er lei for det. Sa jeg på nytt.
Irritert slo hun hånda bort.
-Du. Jeg har kjent deg i over ti år.
-Ja, og har jeg noen gang gjort noe sånt?! Nei! Og ikke nå heller, så klapp igjen! Jeg drar hjem.

Og så var tausheten igjen talende mens vi slynget oss ned mot byen. Jeg var ingen fan av denne nye Rebekka.