Våte historier - wetstories.ueuo.com

Mail meg:

Del 5: Biltur

Så min greie var blitt vår greie. Men det var slett ikke ofte vi fikk praktisert det. Rebekka bodde i en bygård med sine foreldre, veggene var som av papp. Hjemme hadde jeg riktignok et stort rom for meg selv, men fortsatt i samme hus som Nina og foreldrene mine. Vi trengte å komme oss litt unna. Jeg kjøpte en bil. Jeg hadde tatt ekstrajobb og skrapt sammen lenge, likevel var det en gammel skrothaug. Rebekkas bror lo hånlig da jeg parkerte den i gata. Hun kom ut og smilte mot meg. Jeg sto og så på broren hennes, passe irritert.
-Kom da! Skulle vi ikke ta en tur?

Så satt vi der og durte med byen i bakspeilet. Jeg så mitt snitt til å dra på litt, sendte Rebekka et smil og tråkka gassen i bunn. Bilen hosta, og jeg måtte ned i fjerde for å i det hele tatt komme videre. Rebekka lo, en helt annen latter enn brorens. Jeg lo jeg også, herregud for en bil! Allikevel var det herlig. Jeg var fri! Jeg kunne ta med meg dama, og vi kunne kjøre hvor vi ville. Hele verden lå foran oss! Apropos det:
-Hvor skal vi kjøre?
-Til Sverige, sa Rebekka.
-Hæ, er ikke det litt harry, da? Jeg så på den pene dama ved siden av meg.
-Jo, derfor har vi aldri dratt dit.
-Men, vi er på feil side av fjorden! Sa jeg.
-Kan vi ikke snu?
-Tilbake til Oslo? Ikke faen!
-Går det ikke ferge til Strømstad?
-Ser det ut som jeg har penger? Jeg pekte på dashbordet og panseret foran meg.
Rebekka trakk fram en tusenlapp fra bukselomma. Jeg hadde knapt sett en sånn før.
-Jeg spanderer! Sa hun.
-Hvor fikk du den fra?
-Broder'n!
Jeg likte ham mindre og mindre.

Så satt vi på ferga og koste oss. Vi klinte, folk stirra, men vi brydde oss ikke. Jeg så på Rebekka. Noe sånt kunne vi aldri gjort i byen. Sånn var Rebekka; bare vi hadde kommet oss utafor bygrensa så var ikke ting så farlig lenger. Hun slappet av, og jeg likte henne bare bedre.
-Jeg skal bare tisse, sa hun og reiste seg.
Hun gikk bortover en korridor, men jeg synes hun kom veldig fort tilbake.
-De doene der bruker ikke jeg! Sa hun bestemt.
Kanskje var det litt byjente igjen likevel?

Vi kjørte i land og jeg sukket litt. Det var tett mellom husene. Jeg trodde det var dette vi hadde kjørt vekk fra.
-Vi kjører ut av byen, sa jeg.
Rebekka så seg rundt.
-Kaller du dette by?
Jeg fant første landevei og la meg godt til rette i skinnsetet. Rebekka vred litt på seg og stønnet.
-Det er bare det at jeg må så fryktelig tisse! Sa hun mellom sammenbitte tenner.
-Jeg tenkte vi kunne shoppe på Nordbysenteret, du kan tisse når vi kommer dit.
-Er det langt?
-Aner ikke!
Hun knep med lårene. Hun ville sikkert egentlig holdt med hånda, men hun lot som ingenting. Jeg kjente at jeg ble stiv nedi buksa, men jeg kjørte bare videre.

Rebekka skravlet. Lenge og uten pause. Jeg hadde sikkert fått halve livshistorien til alle venninnene innen vi var halvveis. Så ble det stille. Jeg merket at hun pustet tungt.
-Kan vi ha på radioen litt? Ba hun.
-Funker ikke.
Hun pustet tungt, nesten klynket litt.
-Går det bra?
-Ja da!
Jeg begynte å prate litt. Jeg snakket om tante og onkel som hadde båt. Jeg husket hvordan vi lå ute på havet og seilte i den rolige brisen. Ingen motordur som forstyrret tilværelsen.
-Kanskje vi skal være med vi to en gang? Spurte jeg.
Ikkeno’ svar.
-Rebekka?
-Hæ?
-Skal vi være med?
-På hva da?
-Går det bra med deg, eller?
-Nei. Jeg mener, ja! Helt fint!
Men det hørtes ikke ut som hun hadde det fint. Hun nærmest jamret når hun snakket.
-Er det langt igjen? Spurte hun.
Jeg ristet på hodet.
-Ikke langt nå.
Hun trakk pusten som om hun stålsatte seg til noe, men hun sa ingenting. Jeg tok på solbrillene, la meg godt til rette igjen og kruset videre.

Vi parkerte helt ytterst på parkeringsplassen. Det var nesten fullt. Rebekka rørte seg ikke. Jeg la hånda på skulderen.
-Skal vi gå inn?
Hun så på meg, dritstressa.
-Jeg tror jeg har tissa på meg.
-Hæ?
-Eh, ikke mye altså! Tror ikke det har kommet i setet, men hvis jeg reiser meg…
-Vi må bare få deg inn på do, sa jeg, og løp ut og rundt på andre sida av bilen.
Jeg åpnet døra og hun hoppet ut og skulle til å løpe mot senteret, men i stedet bråstoppet hun og bøyde seg krampeaktig med hånda i skrittet.
-Går ikke! Stønnet hun.
Og nå så jeg at det var en mørk flekk i baken hennes. Det sa «spjoing» og jeg hadde stå. Jeg så ned i skinnsetet på bilen. En dam på størrelse med en håndball. Jeg kunne ikke tro det var sant! Vi hadde da ikke kjørt så langt!
-Rebekka?
Jeg snudde meg. Rebekka hadde tatt fem skritt ut i krattet som omga parkeringsplassen. Hun sto sammenbøyd og hadde løsna på beltet. Men lenger kom hun ikke. Det fosset ut av henne, og buksa ble dyvåt.
-Rebekka!
-Jeg klarer ikke! Gråt hun.
Jeg gikk mot henne og tok henne i hånda. Den var våt! Det sa «spjoing» igjen og jeg var kåt som en hingst. Jeg hadde nesten ikke tid til at hun ble ferdig med å tisse seg ut. Jeg åpnet døra i baksetet og ba henne om å komme seg inn. Hun lurte, men jeg dyttet på og hun nærmest ramlet inn og ble liggende på magen.
-Hvorfor…? Begynte hun
-Jeg må jo få av deg denne våte buksa! Sa jeg og dro den ned. Under var en truse som ikke hadde en tørr flekk. Jeg dro den ned på lårene, kom meg inn selv mens jeg dro ned buksa mi i én bevegelse. Og så gled jeg inn i det dyvåte kjønnet hennes og skjøv på mens jeg kjente på den våte buksa hennes med hendene.