Våte historier - wetstories.ueuo.com

Fjorder og fjell føk forbi. Inni bussen var det klamt. Det var en gammel buss med slitte seter og selvfølgelig uten noe toalett. Jasmin enset ikke det erkenorske landskapet som fløy forbi. Hun kjente et sted nedenfor magen at hun virkelig kunne trengt en dopause. Hun måtte krysse beina for ikke å bli altfor åpenbar der hun satt og vred seg. Jasmin var ei skikkelig jente, hun hadde ting på stell. Når hun skulle ut på tur, hadde hun alltid en plan, og toalettbesøk inngikk i planen. Men denne gangen hadde hun ikke hatt tid, plutselig var tida der og hun måtte bare løpe etter bussen, og fikk ikke tid til å gå «bare for sikkerhets skyld.» Det var en ting hun stadig gjorde, tok seg tid til å gå «for sikkerhets skyld» og slippe å lete når hun hadde dårlig tid. I det hele tatt var hun ingen spontan pike, tenkte hun, og hun likte det ikke når ting kom ut av kontroll, om det nå var toalettbesøk eller livet forøvrig. Men nå satt hun på en buss midt mellom ingensteds og hjemme, det var ingen toaletter og ingen stoppesteder hun kunne gå, og hun tenkte for første gang på mange år at det kunne gå galt. Der satt hun, tjueto år, og tenkte at det bare var et spørsmål om tid før hun tisset i buksa.

Det hadde aldri skjedd før. Det vil si, bortsett fra den ene gangen, men det telte kanskje ikke... Hun hadde vært femten, hun og venninnene hadde vært og baset i snøen som småunger, egentlig, men så kom det en kjekk, eldre kar bort og lurte på om de ikke ville bli med på en fest. Hun husket ikke så veldig mye av kvelden, egentlig, men hun visste at det var første gangen hun hadde smakt på alkohol, og det hadde kanskje blitt litt mye for ei uerfaren jente. Hun husket veldig godt hvordan hun hadde våknet. Plutselig var det daggry og hun lå i en fremmed seng, og hun hadde bare uklare minner om kvelden før. Hun hadde snakket med en kjekk fyr, husket hun, og drukket, og ikke likt smaken men lukket nesen og drukket likevel, for det var det voksne mennesker gjorde, og på festen hadde det bare vært de, hun og venninnene, som ikke var voksne. Nå lå hun på et tissevått laken og kjente at klærne klistret seg til skrittet, hun hadde ikke tisset i sengen siden hun sluttet med bleier, det måtte være mange år siden, hun husket ikke, og der lå hun og hadde tisset i noen andre sin seng. Tårene begynte å sprette fram i øyekroken, og hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Så kom det en fyr som tydeligvis bodde der og så hva hun hadde gjort, og han kjeftet henne huden full, og hun sto der i en tissevåt strømpebukse og rødmet og så i golvet. Aldri før hadde hun kjent seg så liten, og da hun fikk kjeften slengt i trynet kjente hun at musklene ga slipp, og det begynte å sildre nedover lårene, og så fikk hun mer kjeft for å tisse på golvet, mens hun sto der og så sitt eget speilbilde kikke opp på henne gjennom tårer reflektert i den dammen hun var i ferd med å lage.

Men så dukket det opp en annen fyr, det var kanskje den samme kjekke fyren hun hadde snakket med kvelden før, hun visste ikke, men han så hva som hadde skjedd, og så skjøv han bort den fryktelige kjeftesmella og la hendene rundt skuldrene hennes. «Har du hatt et lite uhell, vennen,» sa han mykt, og hun kunne ikke annet enn å nikke. Han hadde tatt hånd om henne, han hadde fortalt henne at alt kom til å ordne seg, og han hadde blitt hennes første ordentlige kjæreste. Det hadde ikke vart lenge, men det var flott så lenge det varte. For det som kom etter uhellet var helt fantastisk. Hun måtte innrømme det, kunne innrømme det nå, hun likte det, å bli dullet med. At noen tok hånd om henne. Å være litt liten og ha noen som var stor som hjalp henne og gjorde verden til et trygt sted.

Bussen stoppet med et rykk og reiv henne ut av tankene. De var midt uti hutaheiti, og hun kunne ikke skjønne hvem det var som skulle på eller av på et slikt gudsforlatt sted. En grøftekant var alt som utgjorde det som tydeligvis var en busstopp, eller kanskje det bare var noen som hadde hvisket sjåføren i øret at han måtte stoppe akkurat her. Det var bare tre mennesker på bussen: ei gammel dame som satt helt fremst og klamret seg til ei blomstrete veske som minnet henne om bestemor, det var sikkert ei bestemor på vei fra eller til besøk hos noen barnebarn, og så var det en middelaldrende mann og henne. Jasmin satt et stykke bak midtgangen, så hun hadde oversikt.

En ung mann med vilt, svart hår kom på bussen. Han hadde på seg en medtatt skinnjakke og et pistrete tredagers-skjegg i ansiktet. Da han så henne holdt han øyekontakten og gikk resolutt helt bak i bussen, der hun satt. «Unnskyld,» sa han, mens han fortsatt så henne i øynene, og hun skyndte seg å ta beine ut av kryss. «Det er visst ikke plass noen andre steder, så jeg blir nødt til å sitte her, om det går greit.»

«Øh... selvfølgelig.» Hva annet kunne hun si. Det var ledige seter overalt i bussen.

«Hva heter du?»

«Jasmin,» sa hun.

«Jasmin, det er et fint navn. Det høres eksotisk ut.»

«Det er det alle sier, men det er ikke egentlig det. Begge foreldrene mine er norske. Faktisk er jeg oppkalt etter ei... tante.»

«Å?»

«Vel, hun var kanskje litt gæren, kan du si. Egentlig het hun Kari eller noe, noe skikkelig norsk noe, men det var ikke godt nok. Så hun skiftet navn og dro til utlandet, til Spania, til Marokko, og nå er det mange år siden vi har hørt noe fra henne. Faktisk har jeg aldri møtt henne, men hun sendte et smykke til dåpen min.» Hvorfor i all verden fortalte hun dette til en fremmed fyr? Kanskje var det noe med måten han så på henne på. I øynene, med det blikket som fortalte at verden var et trygt sted tross alt.

«Oi, det var litt av en historie. Jeg heter Tomas.» Han rakte ut hånden, og da hun tok den ga han ikke slipp før hun gjorde det.

«Men du, jeg lurer på en ting,» sa Tomas. «Er tjueen for gammelt til å rømme hjemmefra?»

«Rømmer du hjemmefra?»

«På en måte. Det vil si, jeg er jo voksen. Det er i alle fall det sertifikatet og bankkortet mitt sier. Men kanskje har jeg et barnslig gen i meg. Jeg bor egentlig hjemme og er arbeidsledig, men så fant jeg ut at nå var det nok, så jeg stikker inn til byen og prøver lykken. Har ikke sagt det til noen, heller. Du er den første.»

Tomas var tydeligvis av den impulsive typen. Helt motsatt av Jasmin, som alltid hadde en plan. Men når hun tenkte tilbake, var de beste venninnene hennes, og kjærestene hun hadde hatt også, ikke at det var så mange, men alle hadde de vært den typen som dro henne med på eventyr. Det var kanskje en slags balanse man måtte ha i livet som gjorde at hun var tiltrukket til den typen mennesker. Eller kanskje det bare var helt tilfeldig?

Tomas var flink til å snakke. Hver gang han sa noe, stoppet han opp og lot henne svare og lyttet til alt hun sa, og før hun visste ord av det var det gått en halvtime og hun hadde fortalt mer enn hun kanskje burde til en fremmed. Men på den tiden hadde de da også etablert en fin tone, akkurat som de var gamle venner. Men nå begynte den eldste vennen hennes, blæra, å gi beskjed. Hun hadde allerede krysset beina igjen, men nå var det heller ikke nok, og hun måtte begynne å flytte vekten rundt og danse litt i setet for å holde igjen. Hun kunne selvsagt ikke innrømme hva det var som plaget henne, så hun måtte være diskret, men hver gang hun beveget seg, kjente hun at trykket beveget seg også som en motreaksjon, og nå kunne det ikke være lenge igjen til ulykken. Jasmin visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg. Hun måtte bli kvitt Tomas, så han ikke så hva som var i ferd med å skje, men samtidig var han en kjekk fyr, en fyr som hun ikke ville hatt noe imot om han kom opp og snakket til henne på en barkrakk.

«Du ser ukomfortabel ut. Er det noe jeg har sagt?» spurte Tomas.

«Nei, nei...»

«Må du tisse?»

Hun rødmet. Hun kunne aldri innrømt det, men han hadde plukket det opp likevel. «Ja, litt. Det vil si, egentlig veldig mye. Jeg—veit ikke helt om jeg klarer å holde meg til vi kommer fram.»

«Så spennende,» sa Tomas, og så henne i øynene.

«Spennende?» Det var forferdelig. Hun kjente en ny bølge med trykk, og måtte legge hendene stramt i fanget for å holde igjen. Hun hadde mørke strømpebukser under et kort, mørt skjørt.

«Unnskyld,» sa Tomas og rødmet. «Det er kanskje jeg som er litt pervers som synes det er spennende med jenter som virkelig må tisse.»

«Spennende? Hvordan da?»

«Vel.» Han dro på det. Så trakk han på skuldrene. Skitt samma, tenkte han kanskje. Har du sagt A, så må du si B. «Det er vel litt—opphissende faktisk.»

Opphissende? «Blir du opphisset—av meg?» Jasmin kunne ikke se det andre så i henne. Gnistrende grønne øyne og fine kurver. Det var det en av kjærestene hennes hadde sagt. Riktignok sa han det til en kompis når han trodde hun ikke kunne høre det, men det gjorde det kanskje mer ærlig.

«Vel, altså,» sa Tomas. «Jeg synes du er veldig søt. Det var derfor jeg satte meg her. Men det har seg altså sånn at jeg synes du er ekstra søt når du er tissetrengt. Måten du sitter og vrir deg på, det kan ikke være lett å holde igjen?»

Jasmin visste ikke hva hun skulle si. Hun var fryktelig flau der hun satt, rødmet og holdt seg i skrittet, og visste at det kunne ikke være mange minuttene før hun sprang lekk. Men samtidig kjente hun igjen noe av den første kjæresten i måten Tomas snakket på, måten han tedde seg på. Kanskje han kunne hjelpe henne, på en eller annen måte?

Jasmin nikket. Hun kjente en ny spasme, og denne gangen måtte hun virkelig trykke skjørtet inn i skrittet, men det var ikke nok, så hun måtte snike hånda under skjørtet og massere. Hun kjente at hun var litt våt allerede, og det var ikke tiss. Det forvirret henne. Hva i all verden hadde hun rotet seg borti? Hvorfor gjorde kroppen opprør mot henne akkurat nå, og hvorfor følte hun seg så bra samtidig som hun kjente seg så dårlig? Visste at i en slik situasjon skal du ikke føle deg så... våt.

Tomas la forsiktig hånden på oversiden av låret hennes. Så henne inn i øynene og ventet på svar. Nå var hun nødt til å avvise ham. Men hun ville ikke. Alle venninnene hennes hadde advart henne mot slike som Tomas. Plutselig kommer de og lover gull og grønne skoger, roser og frokost på senga, og river deg med, men så forsvinner de like fort som de kom og lar deg sitte der med knust hjerte og lure på hva i all verden som skjedde. Men Tomas hadde da aldri lovet henne noe? Jasmin nikket.

Hånda til Tomas fortsatte vandringen innover. Plutselig rykket Jasmin til, hun holdt hendene strammere, presset mot den hvite bomullstrusa som lå under, men det var ikke nok. Kontrollen glapp et sekund, og hun kjente at det ble vått i trusa, og så trakk det utover, inn i den mørke strømpebuksa. Jasmin rødmet. «Jeg tisset litt,» hvisket hun og så ned.

«Slapp av,» hvisket Tomas tilbake. «Det er bare ei gammel kjerring og en gubbe på bussen, og de sitter langt fram. Ingen kommer til å få vite det. Bare oss to. Det er over en time til vi er i byen. Tror du at du greier å holde deg?»

«Nei,» sa hun. Jasmin måtte innrømme det. Det var ikke sjans i havet. Hun kom til å tisse seg ut på bussen. «Jeg skal besøke noen venninner og—og de kommer til å se det og...» Hun begynte å bli fortvilet.

Tomas lot hånden gli mellom beina hennes og la den mot det våte tøyet. «Oi, du har visst lekket litt, ja,» sa han. Som om det var ingenting. «Men slapp av. Du kan skifte før du møter venninne. Jeg lover deg, det kommer til å gå bra.» Og så tok han hånden hennes.

Slik satt de, hånd i hånd på bussen. Jasmin vred seg, skiftet vekten mellom rumpeballene, forsøkte å holde igjen med den løse hånden. Men det hjalp ikke. Det hadde ikke gått fem minutter før hun klemte hardt til hånda hun holdt og buet ryggen oppover, det så sikkert ut som hun var i ferd med å føde. Bølge etter bølge slo mot veggen, og til slutt klarte hun ikke mer, hun måtte slippe opp, det ble ett sekund, to, tre, og hun tisset fritt gjennom trusa, som nå måtte være helt gul, gjennom strømpebuksa og ned i setet, som begynte å bli rimelig bløtt der hun satt. Det var en spesiell følelse, underlig, hun ble varm i underlivet, og hun kjente at det strømmet fra nervene der ned opp i hodet, men det var ikke bare smerte, det var noe annet, noen mer behagelige signaler som ble sendt, og hun rødmet i det hjernen mottok dem og hun skjønte hva som var i ferd med å skje.

Tomas la hånda på låret hennes. «Slapp av, det er ingen som kan se det,» sa han.

«Virkelig?» Hun kjente seg tissevåt og veldig, veldig liten. Rødmende og gråtende snart, hun var på gråten men holdt igjen. Alle måtte da se hva hun hadde gjort?

«Du har så mørke klær at ingen kommer til å se det.»

I det han sa det, kom det en ny bølge, hun vridde seg, men nå var det ingenting hun kunne gjøre for å stoppe det. Plutselig begynte hun bare å tisse, og det begynte å renne utover setet, det gamle, loslitte bussetet, og hun var i ferd med å lage en varm dam der. Hun tisset og tisset, kunne ikke holde igjen lenger, og Tomas masserte innsiden av låret hennes, hun kjente det sitret, hun ville ikke, men samtidig ville hun, og hun kjente en fantastisk, varm, deilig følelse bre seg. Det var som om den begynte i skrittet og strålet utover i hele kroppen. Jasmin ristet.

Til slutt var hun ferdig, og hun hørte at det begynte å dryppe ned fra setet.

«Var det godt?» spurte Tomas. «Å slippe å holde igjen?»

Jasmin nikket og merket at hun var rød i kinnene.

«Du liker det litt, gjør du ikke?»

Rødfargen ble til purpur. Dette var i det hele tatt en ekstremt flau situasjon. Og hva skulle hun gjøre nå? Tomas tok føringen.

«Har du hatt et lite uhell?» Det visste han jo. Så hvorfor spurte han? Var det et retorisk spørsmål. Nei, han satt der og virket som han ventet på et svar.

«Ja,» sa hun. Lavt, så lavt at hun nesten ikke selv kunne høre det engang, over støyen fra den gamle, skranglete bussen.

«Kan du si det?»

«Si hva da?»

«At du har hatt et lite uhell. Tør du å si det til meg?»

Hun rødmet igjen. Så lente hun seg fram, kjente at det våte tøyet klynget seg til henne, strammere enn før. Hun hvisket i øret hans: «Jeg har hatt et stort uhell, Tomas. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre.»

«Så, så,» sa han, og tok hodet hennes i hendene sine. Tomas bøyde seg fram og kysset henne på pannen, så holdt han henne og så nedover, i de grønne, skimrende øynene, og nedover mot munnen. Jasmin kysset ham på munnen.

«Så, så,» sa han. Tiden hadde stoppet, hun visste ikke lenger hvor de var i lende eller hvor lang tid som hadde gått siden hun hatte tisset seg ut, men hun kjente at det begynte å bli kaldt der nede.

«Det skal ordne seg,» sa han. «Store jenter har lov til å være små i blant. Store gutter også, det sa alltid morfaren min, det var derfor jeg stakk hjemmefra uten å si fra. Du må gjøre litt ugagn mens du nå er i live, sa han, det var når han visste at han hadde kreft og ikke hadde tiår, men kanskje år eller måneder igjen. Så jeg bestemte meg for å ta det til hjertet. Er det ikke litt sånn du også har det?»

Hun nikket. Skjønte ikke helt hva det var hun sa seg enig i.

Se her, sa han og tok hånden hennes. Pekte ut av vinduet. De var begynt å nærme seg sivilisasjonen. Utenfor ble spredde hus om til klynger som ble til gater. Så dukket det opp en busstopp på horisonten. «Hei, bussjåfør,» ropte Tomas. «Kan ikke du stoppe der borte?» Bussjåføren gjorde som han sa.

«Kom,» sa Tomas. «Jeg er sikker på at det går flere busser inn til byen. Bli med av.» Og så hvisket han: «Trekk jakken godt ned, så er det ingen som ser hva du har gjort. Jeg skal hjelpe deg med bagasjen, bare fortell meg, nei vent, det må være du som har den lilla lille kofferten, sant?» Det var sant. Fortsatt litt ute av det gjorde hun som han sa, trakk ned jakken for å skjule at hun var tjueto og hadde hatt et tisseuhell, og så fulgte hun ham av bussen.

Så sto de der, i en eller annen forstad eller hva man nå kunne kalle det. Noen hus var det der, og et busskur. Bak skuret var det bare et buskas og en skråning ned til havet, og ingen hus hadde utsikt bak der.

«Se her ja,» sa Tomas. «Det går en buss om en halvtime. Det klarer du vel? Jeg foreslår at du går i det buskaset der og skifter, så skal jeg holde vakt.»

Jasmin tok med seg kofferten bak busskuret. Forsikret seg om at ingen kunne se. Så trakk hun fram en ny truse og nye, blå jeans fra bagasjen. Forsiktig gled de våte strømpebuksene ned de hvite lårene. Kulda ga henne gåsehud, eller kanskje det var spenningen i hele situasjonen. Trusa var så gul og ekkel at da hun hadde trukket den ned og inspisert skadene, bestemte hun seg for å hive hele greia i sjøen. Hun kunne uansett aldri ha den på seg igjen uten å bli minnet på uhellet, øyeblikket da kontrollen brast for kontrollfriken.

Da hun var som ny igjen, rene og tørre klær sånn som voksne mennesker til enhver tid skal ha, lusket hun frem av buskaset. Tomas satt på benken i skuret og skuet utover, forbi veien og bort mot de få husene som var. Hvem i faen er det som gidder å bo her? Nesten like dødfødt som stedet hun kom fra, tenkte hun.

Jasmin la seg ned på benken, og Tomas tok hodet hennes i fanget og begynte å stryke henne på håret. Nesten som en katt. Men i dette øyeblikket var det helt greit å være katt.

«Så, så,» sa han. «Ingen får vite det. Det kan skje alle. Det går bra. Du er altså utrolig søt, vet du det?»

Hun våknet ikke før bussen svingte inn på holdeplassen.

«Er det greit om jeg blir med deg?» spurte Tomas.

Var det? Jo, det var det.