Våte historier - wetstories.ueuo.com

Mail meg:

Historie nr.71 i serien om Kristine og Malin

Gutter skal en gang bli menn del 3

«Er det alt som er igjen til meg?» Guro var kommet inn i stua, veska hang enda på skuldra så hun kom nok rett fra jobb. «Japp!» Sa Knut. «Det er Malin som har spist alt!» Guro slang fra seg veska og krøp opp i sofaen og begynte å slå Malin på overarmen; «Har du spist all pizzaen så det ikke er igjen noe til meg, ditt uskikkelige lille matvrak?! Og dette kaller jeg min datter?!» Hun så spørrende på Knut som bare lo. Guro tok ei pute og slo Malin med. «Au!» Ropte Malin gjennom latteren som hun selv deltok i. «Det er igjen til deg også, du spiser jo nesten ikke uansett!» «Å jasså, nå?» «Nei, nemlig!» Ropte Malin og begynte å ta igjen. «Du spiser ikke noe fordi du er redd for å bli feit, og så vil ikke pappa ha sex med deg mer, og da begynner du sikkert å grine óg!» «Din lille dritt!» Sa Guro på nytt og fortsatte og slå med puta.

«Hva er det dere gjør?» Trine var kommet inn uten at noen hadde lagt merke til det. Guro ble flau og la fra seg puta, mens Malin bare sa: «Vi lekesloss litt! Lyst på pizza?» Trine ristet på hodet. «Jeg vil heller leke litt. På rommet ditt?» Malin nikket og ble med. Hun skjønte godt at Trine ville prate med henne, selv om det ikke var akkurat det ordet hun brukte. «Hva er det?» Spurte Malin, da hun hadde lukket døra bak seg og invitert Trine ned i den nye sofaen. «Det er Kristine,» sa Trine. Ja, selvfølgelig. Tenkte Malin. Det så ut som Trine skjønte hva hun tenkte, for hun sa: «Så du har lagt merke til det du også?» Malin nikket. «Hva syns du?» Spurte Trine, som om hun utba seg Malins mening om en under middels film de nettopp hadde sett sammen. Malin pustet ut mens hun tenkte over hva hun skulle si. Det siste hun ville var at de to venninnene hennes skulle slå opp med hverandre. «Hun har en fase der hun utforsker nye ting.» Sa Malin, som hadde hørt denne formuleringen flere ganger av folk som snakket om sex. «Men kan ikke alt bare være som det var før?» Spurte Trine, oppgitt. «Trine, vennen.» Sa Malin, mens hun satte seg i sofaen med armen om henne. «Kristine savner omsorg. Noe hun aldri har hatt. Jeg vet ikke hvor mye du vet om dette, men Kristine har jo ikke noen mor, ikke sant.» «Nei,» sa Trine, «døde ikke hun?» Malin nikket. Og merket med det samme et ørlite stikk i øyekroken. «Da vi var små mista Kristine moren sin. Hun var enda mindre enn meg, hun husker henne ikke en gang. For noen år siden ba hun meg beskrive henne for seg.» Nå begynte det å bli vanskelig å snakke, syntes Malin. Trine så trist på henne. «Døde din mor også?» Nå kom det en tåre i øyekroken, alt Malin kunne gjøre var å nikke. Hun så ned et øyeblikk og snufset. Nå var det Trine som la armen sin om Malin. «Uff da. Ikke gråt.» Sa Trine trøstende. Malin så på henne. Visst hadde den lille jenta med det lange håret evne til omsorg. «Bare gi henne litt av dette.» Sa Malin enkelt, selv om stemmen fortsatt var tykk av gråten. «Gi henne litt omsorg.» Trine strøk hånda si over Malins rygg og la seg inntil henne for å trøste henne mer. «Men hvorfor vil hun at jeg skal skifte på henne? Jeg liker jo ikke bleier engang.» «Hun vil kjenne omsorg som hun manglet da hun var liten.» Sa Malin. Hun visste ikke hvorfor dette plutselig sto så klart for henne, det bare kom med ordene hun selv sa. «Hun vil være den lille jenta til mamma’n sin.» Trine så på henne. «Og så skal jeg liksom være mamma?» Malin hikstet til av latter. Trine så på henne med et skeivt, spørrende smil, og den lille jenta lignet minst av alt på en mor for noen som helst. «Gi henne litt omsorg. Kanskje trenger hun å få være litt ‘liten’ en periode, bli behandla som ei lita jente.» «Men jeg er jo mindre enn henne. Yngre.» Sa Trine. «Det gjør ikke no’,» sa Malin. «Du bryr deg om henne. Vis det, så vil hun nok like det.» Rådet Malin. «Du er så snill, og klok!» Sa Trine, og klemte venninnen sin. Takk, pappa! Tenkte Malin inni seg. «Men hva om jeg må skifte på henne? Jeg vet ikke om jeg har lyst.» Trine så litt trist ut. Dette med bleier har alltid vært et punkt de to ikke var helt enig om. «Bare lat som hun er et lite barn,» sa Malin. «Alle småjenter bruker jo bleie.» Trine så ikke overbevist ut. Så får du tisse på deg etterpå, så kan du be henne om hva du vil. Husk! Hun er fortsatt kjæresten din, og ei voksen jente. Trine så litt blidere ut da Malin sa det. Hun tørket tårene hennes og takket henne før hun gikk for å gå på besøk hos kjæresten sin.

«Hva var det hun ville?» Spurte Tobias, som akkurat var kommet hjem fra en ny dag som lærling. «Ikke noe særlig, snakke litt om Kristine, bare.» Tobias nikket, og skulle til å si noe, men så så han på henne; «Har du grått?» «Det var ingenting,» sa Malin. «Det går greit.» «Hva var det for noe?» Sa Tobias. «Ingenting, ok?» Sa Malin, litt sur. Hun ville ikke komme innpå moren sin igjen. «Kan vi ikke bare glemme det?» Sa Malin. «Hvordan var det på jobb? Noen pene jenter?» Spurte hun. Hun visste at det ville avlede Tobias’ oppmerksomhet. Han hikstet av latter. «Hun der som er sekretær på byggkontoret? Sikkert over femti, og ser ut som søstera til nøkken?» Malin lo. «Nei, da er nok Malin litt penere, ja!» Sa Tobias, lente seg fram og kysset henne. Malin smilte, og var godt fornøyd med sine talegaver. Og hun kom på én ting til som kunne få både henne og kjæresten til å glemme Kristine for en stund: Hun måtte tisse. Og trusa skulle jo til vask uansett, sikkert buksa også for sikkerhets skyld. Tobias gispet idet han kjente hva som skjedde.

«Vil du virkelig skifte på meg, snille kjæresten min?» Spurte Kristine med småpikestemme. Trine tenkte på det Malin hadde sagt, og nikket. «Ok. Denne éne gangen.» Kristine satte opp et stort smil. «Men ikke no’ bæsj, ok? Ellers får du ordne opp selv!»